Verdensnerden

Fra St. Gallen tar det bare en halv time å kjøre til Liechtenstein. Hvis du kjører den korteste veien, vel og merke. Det skulle ikke vi. Jeg måtte nemlig kjøre gjennom to geografiske regioner som kan registres på mosttraveledpeople.com: Appenzell Auserodden og Appenzell Innerodden. For å komme til Appenzell Innerodden måtte vi kjøre en omvei innom  landsbyen Appenzell, som for øvrig også er et sjekkpunkt på nomadmania.com. Appenzell er en pittoresk og sjarmerende sveitsisk landsby., noe jeg passet på å fremheve for min kone. Omveien på en time ++ snakket jeg ikke så høyt om. Fortalte bare hvor målet var. Jeg solgte det også inn som et område med vakker sveitsisk natur. Noe som heldigvis viste seg å stemme. Det ble mange stopp med fotoseanser på veien. Tanken var opprinnelig å spise lunsj i Appenzell, men da vi hadde tatt med mat og spist i St.Gallen var ikke behovet der. Dessuten var vi bak tidsskjemaet med minst tre timer. Det viste seg imidlertid at omveien virkelig var verdt det, bare se på bildene.

Vi ankom til slutt Liechtenstein og hovedstaden Vaduz litt før klokka seks på ettermiddagen. Landet er som de fleste vet, ikke så stort der det ligger inneklemt mellom Rhinens vestlige bredd og mektige fjell i øst. Vaduz er ikke spesielt spennende, ligner mest på en hvilken som helst norsk småby. Det som er spesielt med byen er de majestetiske fjellene i øst, som omkranser den, og ikke minst Vaduz Castle som er plassert høyt over byen. Det ser ganske så spektakulært ut. Dit fikk vi ikke dratt da det var for sent, med tanke på den lange tilbakeveien. Hvis jeg noen gang kommer tilbake, blir dette det viktigste målet. Vi bestemte oss heller for å rusle litt i sentrum. Da det meste var stengt, ble det mest spasering litt på måfå. I gågaten var det noen stilige skulpturer. Vi fant et postkontor – som kunne ha stemplet passet vårt – men det var stengt for dagen. Det stengte klokka seks på ettermiddagen, for å være helt nøyaktig. «Hadde vi visst dette burde vi vært her før» sa fruen. Etter et par timers tid dro vi videre. Jeg hadde en bitte liten drøm om å kjøre gjennom nomadmania sitt XL punkt: Enclaves and exclaves of Liechtenstein administrative divisions. De ulike kommunene i Liechtenstein er virkelig et lappeteppe med Enklaver og Eksklaver mellom de ulike kommunene. For å komme dit måtte vi kjøre en liten omvei. Jeg hadde også et sterkt ønske om å kjøre forbi treriksgrensen mellom Sveits, Østerrike og Liechtensten. Jeg har et lite ønske om å begynne å registrere besøk av slike treriksgrenser. Da det begynte å bli sent, og vi skulle kjøre en lang tur hjem,  og på hjemveien spise middag på et sted jeg hadde sett for meg; valgte jeg å ikke mase om dette. Rett før vi dro ut av byen måtte vi innom en giftshop. Må jo ha bevis på at vi har vært her i Liechtenstein.

Deretter gikk ferden videre langsmed Bodensjøen. Vi ankom ganske raskt den Østerrikske delen. Da vi leide bilen i Sveits, var bombrikken i Sveits allerede betalt for, slik at det var uproblematisk å passere bomstasjonene. I Tyskland og Liechtenstein har de ikke bomveier. Men i Østerrike måtte vi kjøpe et oblat for å kjøre gjennom bomstasjonene. Dette kunne vi ganske enkelt kjøpe på den første bensinstasjonen etter ankomst i Østerrike. Benyttet anledningen til å fylle drivstoff også. Det er et poeng å bemerke at dette var den eneste gangen jeg fikk satt min fot i Østerrike på denne ferieturen. Og det var kun mine føtter denne gangen, da de andre ikke gikk ut av bilen. Kona hadde riktignok vært i Østerrike før. Les gjerne om det her: Østerrike. Det er ikke så stort område av Østerrike som grenser til Bodensjøen, den delen tar det ca. 20 minutter å kjøre gjennom. Byen Bregenz er det eneste østerrikske stedet i dette området, vi kjørte kun gjennom den på denne turen, vi valgte å ikke stoppe for å utforske.

Vi skulle nemlig til Lindau, som er fem minutters kjøring etter grensepasseringen inn i Tyskland. Byen har en historie som strekker seg tilbake til 800-tallet. Gamlebyen ligger ute på en øy i Bodensjøen. På dette tidspunktet var klokken ni på kvelden, og vi hadde ikke spist middag. Planen var hele tiden å spise middag her, men jeg hadde ikke sett for meg at det skulle bli så sent. Her hadde jeg visst underkommunisert mitt hovedformål med Lindau, noe som gjorde fruen en smule irritert. Jeg hadde sett for meg å komme ut til havna. Hadde en idè om at det var koseligst der. Dessuten var det et par fyrtårn ved innseilingen til byen jeg gjerne ville ta bilde av. Dette var nemlig den nærmeste tilgjengelige plassen der grensen mellom Tyskland, Sveits og Østerrike lå. Kona ville helst finne den beste restauranten på Tripadvisor, noe som hun på sin side var litt mer opptatt av enn meg. I tillegg var hele familien slitne etter en lang dag på farten. Derfor dro vi litt i hver retning. Vi snudde kursen innover mot sentrum igjen når vi kom til fyrtårnet, og kona fikk velge restaurant. Følte ikke at jeg fikk opplevd Lindau slik jeg skulle ønske. Kanskje en annen gang.

Etter middag var det en snau time tilbake til vårt tilholdssted i Überlingen. Mot slutten av dagen nevnte kona at hun hadde hatt noen indre mål for denne dagen. Vi skulle komme hjem før midnatt, hun skulle ikke vurdere skilsmisse, barna skulle ikke bli totalt utmattede, vi skulle ikke gå tom for drivstoff – nærmere bestemt midt på motorveien i et delvis ukjent land, der bilen gikk i sparemodus, og det kule elektriske systemet med ekstrafunksjoner begynner å skru seg av, ett etter ett, og det synes endeløst langt til nærmeste bensinstasjon. Vi var nemlig farlig nære å oppleve alt dette på fjorårets ferie, på en tilsvarende ekstremsport i «kryssing av grenser-dag». Vel, alt unntatt det punktet om skilsmisse, da… (må skrive om denne turen senere). Vi var hjemme før klokka 23, alle hennes mål var oppnådd og verdensnerdens megadag var over for denne gang – check! En fantastisk dag som hadde alt!