Verdensnerden

Etter 6 dager i Usbekistan skulle vi videre til Kirgisistan. Fra Tasjkent i Usbekistan til Bishkek i Kirgisistan tar det i omtrent 15 timer med buss. Dette verken orket eller hadde vi tid til. Vi løste det derfor med en times flytur. Vel fremme på flyplassen i Tasjkent var det fullt med mennesker. Mange av disse hadde T-Shorter som tilsa at de skulle på pilegrimsreise til Mekka. Det var også flere fly som gikk til ulike steder i Saudi-Arabia. Etter mye om og men fant vi check-inn for Bishkek og plutselig var det ingen kø. Deretter kom vi oss gjennom passkontrollen til et flott venteområde med svært få mennesker.

Bishkek flyplass lå en halvtime fra Bishkek som er hovedstaden i Kirgisistan. Vi merket umiddelbart at vi var i et annet land. Det var mye mer møkkete og mindre utviklet. Vi var blant annet nødt til å gå en halvtime for å komme til sentrum den første ettermiddagen. På vei dit var det vanskelig å puste på grunn av all eksosen og forurensingen. Fremme i sentrum fikk la vi merke til at butikker og restauranter var mer amerikansk inspirert på godt og vondt. I sentrum var det for eksempel 3 stk KFC. Papa Johns pizzarestaurant som jeg ikke har sett andre steder enn USA fant jeg også. Samtidig hadde byen innslag av kommunistisk arkitektur og minnesmerker.

Den andre dagen brukte vi på å se oss rundt i sentrum. Sentrum av byen er ganske kompakt og vi brukte dagen på å gå i parker se på monumenter og massive offentlige bygg i Sovjetisk stil. Samtidig var andre deler av sentrum topp moderne. Kirgisistan som turistnasjon er mest kjent for sin vakre natur med fjellandskap som kan minne om Norge. På mine reiser er jeg hovedsakelig mer opptatt av kultur enn natur og er mer opptatt av bylivet en for eksempel fjellturer. Derfor har jeg i motsetning til Usbekistan ikke spesielt stort behov for å dra tilbake til Kirgisistan.

Vi skulle videre til Almaty i Kasakhstan. Dette er en tur som tar 4-5 timer. Vi hadde på forhånd lest oss opp om at det var mulig å ta buss. Da vi ankom Bishkek oppdaget vi fort at bussene i Kirgisistan var stappet fullt av mennesker og vi så for en en ubehagelig tur. Vi hadde via drosjesjåføren som hentet oss på flyplassen sørget for at vi fikk privatsjåfør på denne strekningen. Dette kostet 150 dollar og var vel verdt det.

Ni på morgenen ble vi hentet for turen. Dette skulle vise seg å bli en tur vi aldri skulle glemme. Etter to minutter i bilen skulle sjåføren ha 100 dollar. Vi var litt skeptiske men han fikk pengene. Han gikk ut av bilen og løp inn på en vekslebyrå. Alt dette ble kommunisert via en tolk på mobilen. Han kjørte oss derfor videre til grensen en halvtime unna Bishkek. Der måtte vi gå ut av bilen og krysse grensen. På andre siden av grensen ble vi hentet av en annen man. Deretter var det tre timers biltur i 140 km i timen uten bilbelte. Veien hadde ikke verdens beste standard og vi hadde tidvis dyr som gikk over veien. Men vi kom frem og til avtalt pris.

Almaty konkurrerer med Tasjkent om tittelen som Sentral-Asias største by og avstandene er relativt store. Vi bodde litt i utkanten av byen da vi ville bo nærme flyplassen da flyet skulle gå 6 om morgenen. Vi var ganske anspente etter en heftig biltur men etter litt hvile gikk vi mot sentrum. Med unntak av enkelte sovjetiske monumenter og noen ortodokse kirker fikk jeg en opplevelse av at Almaty i stor grad kunne minne meg om Oslo. Det virket mye mer velstående og var i stor grad vestlig. Da vi kom hjem tilbake til hotellet på kvelden kom vi frem til en fest. Det viste seg at hotellverten hadde bursdag. Vi hadde derfor en ganske hyggelig avslutning på kvelden der vi ble kjent med familien til hotellverten. Vi ble servert både mat og drikke.

Den siste dagen i Sentral-Asia skulle vi besøke hele utgangspunktet for at vi reiste på denne turen. Faren min hadde mange minner fra skøyteløp. Vi var derfor nødt til å dra til Medeo. Medeo var særlig på 60- og 70 tallet verdens beste skøytebane. En kombinasjon av høyden 1691 moh, og de skjermede vindforholdene gjorde at det over tid totalt ble satt 120 verdensrekorder der. Etter innføringen av innendørs skøytebaner mistet banen sin dominans. Banen blir i dag brukt til bandy. For å komme ditt tok vi taxi fra byen på omtrent 20 minutter. Da vi kom fram oppdaget vi at det fantes flere busser opp dit. Området er et populært turområde og jeg opplevde at detter var omtrent som å dra til Frognerseteren i Oslo. Dessverre var isbanen steng for oppussing på sommeren og selv om banen har vært gjenstand for uttalelige verdensrekorder var det ikke noen museum ved banen. Vi gikk opp bakken i overkant av banen og fikk noen fine bilder.

På bussturen nedover hadde vi planer om å dra innom TV tårnet. Vi stoppet ved nærmeste bussholdeplass. Det er noen ganger vanskelig å beregne avstander og her feilberegnet vi kraftig. Fra bussholdestasjonene til TV-tårnet tok det minst en time i oppoverbakke for å komme fram. Det gikk busser men ut fra kartet virket det kort. Oppe ved TV tårnet var det en liten fornøyelsespark med ulike aktiviteter for familier. Et av målet vårt var en statue av Beatles som satt ved en benk. Det merkelige er at Beatles aldri har vært i Kasakhstan, men statuen ble reist av en som var fan av Beatles.

Vi var ganske slitne og var ganske lettet over at vi oppdaget at det gikk en gondolbane ned til byen. Vi brukte noe timer i byen og fikk blant annet sett noen minnesmerker og forsøkt metroen i byen. Vi var nødt til å komme hjem tidlig da flyet skulle gå klokken seks dagen etterpå.

Jeg må bare fortelle om mellomlandingen vår i Istanbul. Da vi kom fram hadde vi 4 timer med mellomlanding. Fra Almaty ankom vi med flyselskapet Scat airlines, et Kasakhstans flyselskap. Vi skulle videre med Turkish airlines og var derfor nødt til å skaffe et boarding pass for å komme oss videre. Da vi landet oppdaget vi en svært lang kø som kunne bistå oss med et nytt boarding kort for videre hjemreise. Plutselig var det en gruppe ansatte som tok tak i de som skulle ha videre transitt. Vi ble loset ut av passkontrollen og etter mye om og men hadde de en eksklusiv sjekk inn for vår gruppe. Plutselig kunne de ikke hjelpe oss likevel da vi kun trengte boardingkort. Da måtte vi selv lete etter egen innsjekking for Turkish airlines. Der var det heldigvis en digital løsning slik at vi kunne sjekke inn selv. Det ble mye om og men og mye surr på grunn av dårlig service. Men, ved å ha vært ute av passkontrollen registrerte jeg det som et besøk i regionen. Flyplassen i Istanbul er enorm og jeg fikk mulighet til å besøke museet på Istanbul som meg en grei forståelse av Tyrkias historie. Dette har vært en utrolig fin tur med mange gode minner.