Verdensnerden

I 2017 reiste familien og jeg på sommerferie til Kroatia, med base Rovinj. Landsbyen ligger helt nord på Istria-halvøya, og ligger en times biltur fra grensen til Slovenia. Jeg hadde besøkt landet ti år tidligere, men ville reise tilbake blant annet for å ha mulighet til å besøke Slovenia, og i tillegg samle andre regioner i mosttraveledpeople.com på min liste. Totalt fikk jeg besøkt fire regioner på denne turen: Istria, Slovenia, Friuli-Venezia-Giulia og en dagstur med båt til byen Venezia i regionen Veneto. Etter mange uinteressante og late dager hadde vi leid bil og planla å bruke en dag på å kjøre nordover til Slovenia og Friuli-Venezia-Giulia. Hele planen var som følger: først kjøre til Skocjan Caves i Slovenia. Dette er en enorm grotte, noen steder i denne grotten ligger det massive underjordiske kammere som er blant de største i verden, og faktisk de største i Europa. Grotten er på Unesco sin verdensarvliste. Denne første strekningen beregnet jeg til to timer. Deretter skulle vi kjøre over til byen Trieste i nevnte Friuli-Venezia-Giulia i Italia som jeg beregnet til 30 minutter. Trieste er en havneby med en kvart million innbyggere, og har hatt skiftende styre. Før byen ble italiensk var den en del av Østerrike-Ungarn. Etter det skulle vil besøke noen av de koselige slovenske landsbyene langs kysten som Piran og Koper, og til slutt skulle vi kjøre tilbake til Rovinj. Hjemturen skulle også ta to timer etter informasjon på google maps.

Vi kom oss av gårde relativt tidlig, det synes i alle fall resten av familien (men naturligvis for sent etter min plan). Det hører med til historien at det var et bakeri på resorten, som solgte ferske bakervarer hver morgen. I tillegg til nyduftende og varme brød, baguetter og rundstykker, hendte det vi unnet oss en croissant på deling. Denne morgenen hadde jeg handlet berlinerboller (det var tross alt lørdag). Dette viste seg (ikke så overraskende, kanskje …?)  å være et skjebnesvangert valg, da yngste datter kastet opp utover seg selv, kosedyr og store deler av leiebilen etter bare ti minutter på veien. Vi måtte selvfølgelig stoppe umiddelbart, kom oss dernest ut på motorveien og stoppet på en bensinstasjon for grundigere vask, skift og påfyll av varer – noe som ytterligere forsinket planen min. Det var forresten svært varmt den dagen, slik det ofte er i Sør-Europa i juli måned…

Etter en halv times kjøring, begynte vi å nærme oss grensen til Slovenia. Vi var kanskje en mil unna. Da sa det plutselig stopp og vi satt i kø. Dette viste seg å være den verste køen jeg noensinne har opplevd. Først var det kø mot en bompassering, og deretter kø inn til selve grensen og helt til slutt noe kø på den Slovenske siden. Vi satt i kø i totalt fire timer, inkludert et stopp for å spise (pizza og is langs veikanten). Det begynte å gå oss litt på nervene. Jeg hadde tatt høyde for noen stopp på veien, og med et forsiktig anslag beregnet ankomst til grotten klokken ett. Vi kom fram klokken fire. Vel fremme var det omvisninger en gang hver time. Vi rakk selvfølgelig akkurat ikke omvisningen klokken fire, men fikk heldigvis satt oss opp til den siste omvisningen klokken fem. Det var imidlertid et ganske idyllisk og fint uteområde som det var verdt å bruke tid på og vi var litt sultne, så den timen gikk på et blunk. Skocjan Caves var en helt fantastisk og uforglemmelig opplevelse som jeg skal skrive mer om i mitt senere innlegg om Slovenia og også i mitt fremtidige innlegg om grotter i verden.

Klokken nærmet seg halv syv når vi dro derfra og kjørte mot Trieste. Dette var en relativ kort tur, på kanskje en halv time. Vi fikk til slutt parkert og  vi fant et sted som vi kunne sette oss og spise. Måtte finne en restaurant som hadde en bra score på tripadvisor i følge kona. Jeg er ikke så nøye på slikt. Vi ruslet deretter litt i sentrum, ned mot havna og fikk med oss en storslagen solnedgang. Det begynte å bli mørkt og vi kjøpte oss nydelige italienske iskremer før vi kom oss tilbake til bilen. Vi måtte nå ha fullt fokus på å komme oss tilbake til Rovinj. En avstikker til Piran eller Koper kunne jeg bare glemme. Vi hadde under kvart tank igjen på leiebilen men jeg tenkte vi ville klare å komme oss over til grensen til Kroatia. Det var litt forskjell på hvordan drivstoffet i de ulike landene var merket, noe som også gjorde meg litt usikker. Jeg tenkte det uansett det sikkert ville være en bensinstasjon lett tilgjengelig på motorveien på tilbakeveien.

Det var heldigvis ikke kø for å krysse grensen tilbake til Kroatia på dette tidspunktet. Men jeg fant ingen bensinstasjon langs veien. Vi var over på reservetanken og jeg begynte å bli bekymret. Bekymringen økte kraftig da lysene og de ulike ekstrafunksjonene i bilen slo seg av for å spare på energi og få mest mulig ut av gjenværende drivstoff. Klokka begynte å nærme seg 22:30, det var kullsvart natt utenfor, barna var trøtte og grinete, og konas tilstand begynte å nærme seg panikk. Hun sjekket internett (lite batteri igjen på telefonen også) for å finne nærmeste bensinstasjon, det viste seg å være et godt stykke unna. Til slutt så vi en avkjøring, mot en havneby en mil inne i grensen mellom Slovenia og Kroatia, Novigrad tror jeg det var. Der snakket vi med en bompengekontrollør som bekreftet at det var bensinstasjon i Novigrad, men var usikker på om den fortsatt var åpen. Vi satset på at det var den, og uansett sa kona at hun ville av motorveien nå, for å ikke risikere fullt havari, men i verste fall finne et sted å stoppe for natta, et hotell eller noe. Vi spurte noen forbipasserende, som pekte oss i feil retning, og sa at bensinstasjonene her stengte kl. 22. Full krise! Vi forsøkte å holde hodet kaldt, brukte google maps (og magefølelsen), og, ENDELIG! rett rundt neste sving lå det … en åpen bensinstasjon! Jeg har aldri vært så lettet over å se en bensinstasjon i hele mitt liv.

Derfra kunne vi kjøre hjem til resorten, totalt utslitte, både fysisk og mentalt, men først og fremst veldig lettet. Vi sov godt den natta, og hadde mange inntrykk å fordøye. Aldri mer (nesten) tom for drivstoff! sier fruen fortsatt.